Opplever du diskriminering på arbeidsplassen?

Diskriminering er forskjellsbehandling på grunn av:

• kjønn
• nasjonalt og etnisk opphav
• religion og livssyn
• hudfarge
• politisk syn
• medlemskap i ein arbeidstakarorganisasjon
• seksuell orientering
• alder
• nedsatt funksjonsevne

Det skilles normalt mellom to former for diskriminering, herunder såkalt direkte diskriminering og indirekte diskriminering. Direkte diskriminering kan defineres som en handling eller unnlatelse som har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes et av de beskyttede diskrimineringsgrunnlagene.

Indirekte diskriminering kan defineres som enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av et av de beskyttede diskrimineringsgrunnlagene. Det vil si at «lik» behandling som får ulik virkning for ulike grupper omfattes av diskrimineringsbegrepet. Begge former for diskriminering omfattes av diskrimineringsvernet i lovverket.

Det som er viktig å være klar over er at ikke enhver forskjellsbehandling er diskriminering. Forskjellsbehandling er tillatt dersom den er saklig begrunnet og ikke uforholdsmessig inngripende. Det følger blant annet av arbeidsmiljøloven § 13-3.

Hvilke muligheter har man om man utsettes for diskriminering?

Dersom man mener å være utsatt for diskriminering, kan det tas opp med verneombud eller tillitsvalgt. En annen mulighet er å kontakte Arbeidstilsynet. Man kan også få uttalelser om saken fra Likestillings- og diskrimineringsombudet. Dersom man mener å ha krav på erstatning, bør advokat kontaktes. Erstatning kan tilkjennes av en domstol, men ofte løses saker før den tid i form av et forlik.

Erstatning ved diskriminering i arbeidslivet

Virkningene av brudd på diskrimineringsvernet i arbeidsmiljølovens kapittel 13 er regulert i § 13-9. Det kan gis såkalt oppreisningserstatning, som er erstatning for ikke-økonomisk tap. En form for «tort-og-svie». Videre kan det tilkjennes erstatning for økonomisk tap. Oppreisning og erstatning for økonomisk tap ved diskriminering i arbeidslivet kan kreves uavhengig av skyld (objektivt ansvar). Dersom det foreligger opplysninger i saken som gjør at det tilsynelatende foreligger diskriminering, så er det arbeidsgiver som har bevisbyrden for at så ikke er tilfelle.