Begrensninger ved uskifte
Uskifte er en ordning som eksisterer (hovedsakelig) mellom ektefeller. Prinsippet bak reglene om uskifte er at to mennesker som har bygget og levd et liv sammen, ikke skal bryte opp dette før siste person har gått bort. Derfor kan gjenlevende ektefelle ensidig bestemme om den vil sitte i uskifte med felles barn. Særkullsbarn kan enten samtykke, eller kreve å få sin legalarv utbetalt ved forelders bortgang.
I arveloven kapittel 5 finner vi bestemmelsene som regulerer uskifte. Bestemmelsen som oftest fører til tvist for domstolene finner vi i § 23. I det følgende skal vi ta for oss øvrige bestemmelser og forhold som er aktuelle for personer som sitter i uskifte og fremtidige arvinger.
Viktige bestemmelser
- 20: Hvis man oppretter et uskiftebo overtar man alle arvelaters forpliktelser, i likhet som når man overtar til privat skifte. Ektefellen har derfor anledning til å utstede proklama, for å skaffe seg informasjon om avdødes gjeldsforpliktelser. Det er derfor viktig med oversikt over avdødes ektefelles økonomi, før man oppretter et uskiftebo.
- 21: Dette er en veldig viktig og betydningsfull bestemmelse. Den sier at alt ektefellen blir eier av går inn i uskifteboet. Kombinert med al. § 14, betyr det at alt som gjenlevende eier og blir eier av går inn i uskifteboet. Det er kanskje ikke så viktig når det kun er felles barn, men hvis gjenlevende sitter i uskifte med samtykkende særkullsbarn, skal man tenke seg nøye om. Store verdier kan derfor bli overført til sørkullsbarna den dagen lengstlevende går bort.
Det finnes unntak fra hovedregelen i § 21 (og 14). Særeie og uskifte kan reguleres gjennom en ektepakt, så med god planlegging kan også dette ordnes.
Dersom lengstlevende i uskifte mottar store verdier i form av gave, arv e.l. går dette ikke inn i uskifteformue dersom ektefellen krever skifte innen tre måneder etter at dette ble mottatt.
- 22: Bestemmelsen lovfester hovedregelen om lengstlevende ektefelles rett til å rå fritt over uskifteformuen i levende live.
Lengstlevende kan også i testament rå over sin del av uskifteformue i tråd med arvelovens øvrige bestemmelser.
- 24: Ektefellen kan ensidig bestemme at det skal deles ut fullt eller delvis arveoppgjør fra uskifteformuen, såfremt alle arvingen får en like stor del av arven.
Dersom arvingene ikke får likt, kan det fort føre til brudd på § 23, og øvrige arvinger kan kreve likt oppgjør. Dersom oppgjør nektes å gi, kan man kreve at uskifteformuen skiftes.
- 25: Denne bestemmelsen kom med ny arvelov ikrafttredelse i 2021. Paragrafen gir arvinger adgang til bevissikring utenfor rettsak i tilfeller det er grunn til å tro at lengstlevende har rådet over uskifteformuen i strid med §§ 23 eller 24.
Denne bestemmelsen har gjort det betydelig enklere for arvinger å ivareta egne interesser og ha litt oppsyn med forvaltningen av uskifteboet.
- 27: Retten til uskifte bortfaller hvis lengstlevende gifter seg. En arving kan også kreve skifte av uskifteformue hvis lengstlevende har hatt samboer i minst to år eller har, har hatt eller venter barn med samboeren.
- 28: Lengstlevende kan når som helst delvis eller helt skifte uskifteformuen med alle arvingene. Dersom lengstlevende velger å skifte, får lengstlevende ektefellearv fra avdødes andel av uskifteboet.
Bestemmelsen andre ledd gir arvinger rett til å kreve skifte hvis lengstlevende rår over formuen på en så klanderverdig måte at den blir vesentlig redusert eller står i fare for å bli det. Vilkåret «klanderverdig» er en sammensatt juridisk vurdering som krever bistand fra advokat.
Juridisk bistand
Uskifteinstituttet er komplisert og med mange regler. Bestemmelsen i § 25 åpner for at arvinger har mye bedre grunnlag for å vurdere om uskifteformuen forvaltes og tas hånd om. Gjennomgangen over er en forenklet oversikt, og det anbefales alltid å søke juridisk bistand dersom man tror at noen av reglene i arveloven kapittel 5 kommer til anvendelse.
Har du en sak?
Ta kontakt med oss for en uforpliktende førstevurdering
