Dom – LA-2023-88002 – Gyldighet av testament ved psykisk nedsettelse

Agder lagmannsrett kom i dommen frem til at et testament ikke var ugyldig som følge av testators (heretter C) psykiske funksjonsnedsettelse og demens, jf. arvelovens (al.) §41 andre ledd. C var ugift og uten livsarvinger, og hadde testamentert formuen sin til fordel for den yngre generasjon – etterlatende ankende part (søsken) uten arv.  

Partenes påstandsgrunnlag 

Ankende part anfører at C på testasjonstidspunktet var dement, og/eller led av psykisk funksjonsnedsettelse av den grad at det ville utløse inhabilitetsvilkåret i al. §41 (2). Videre argumenterer de at en slik kognitiv nedsettelse, i tillegg til at han hadde vært god til å skjule det, hadde betydning for C sin forståelse av hva testamentet innebar. 

Ankemotparten anfører på den annen side at C på testasjonstidspunktet fremdeles hadde en evne til å forstå, samt vurdere disposisjonen. Dette innebærer at innholdet i testamentet var overveid, og i samsvar med hans ønske. De hevder at hans kognitive evnenivå ikke var svekket slik at han ikke forstod hva testamentet innebar. 

Gyldighet av testament – al. §41 andre ledd 

Det følger av al. §41 (2) at en testamentarisk disposisjon kan regnes som ugyldig dersom testator på grunn av «sinnslidelse, demens, rus eller annen psykisk funksjonsnedsettelse» ikke kunne «forstå eller vurdere disposisjonen» på tidspunktet for testasjonen.  

Videre fremgår det av forarbeidene at terskelen for å ikke ha testasjonsevne skal være høy, jf. Prop. 107 L (2017–2018) side 110-111. Tilstanden eller nedsettelsens betydning for testators evne til å forstå disposisjonen skal derfor være et selvstendig vilkår for at testamentet kan sies ugyldig. Det kan forstås som at testator må ha «manglet evnen til å disponere over sine eiendeler». Etter HR-1999-26-A side 448 må testator derfor videre kunne regnes å være tilegnet «en kvalifisert grad av sjelelig svekkelse for å underkjenne et ellers gyldig testament». 

Vurderingen 

Det er saksøkende part som bærer bevisbyrden for inhabilitetskravet. Bevisene lagt frem for lagmannsretten fører ikke frem. Utenom de saksøkende (søsknene), har ikke andre oppfattet C som dement eller med psykisk funksjonsnedsettelse av et slikt omfang at han ikke hadde testasjonsevne. Omverdenen rundt oppfattet han, selv med sine begrensninger, i det vesentlige som en som klarte seg på egen hånd. 

Videre bemerker retten at testamentet har et innhold som er svært fornuftig og ser ut til å samsvare med ønskene C hadde om å tilgodese den yngre generasjonen. I dette ligger at han forstod at testamentet medførte at hans søsken ikke ville være arvelatere etter han. Retten anser ikke testamentet som noe annet enn Cs vilje. 

I tillegg vises det til at testamentet er enkelt utformet. Det kreves ikke mye for å forstå innholdet i det. Det er derfor sannsynlig at C var klar over testamentets innhold og forstod virkningen av dette. Et videre argument som støtter dette er at C tidligere hadde fulgt advokatrådgivning gjeldende overføringen av huset sitt. Han hadde dermed et bevisst forhold til disposisjonen av verdiene sine, jf. Prop. 107 L (2017–2018) side 110-111. 

C var ikke svekket på en slik måte at han ikke forstod virkningen av testamentet. Han er dermed habil og den testamentariske disposisjonen er gyldig, jf. §41 (2). Ankende part må dermed bære saksomkostningene. 

Trenger du hjelp med arv eller testament? – Kontakt oss!