Dom – LA-2023-178598 – Gyldighet av testament
Kort om saken
Saken fra Agder Lagmannsrett gjelder spørsmålet om gyldigheten ved et testament. Testamentet ble opprettet kort tid før testators (heretter F) død, og var til fordel for hennes samboer. Det ble fastlagt at testamentet var et uttrykk for F sin siste vilje. Dermed ble ikke testamentet vedkjent ugyldig etter arvelovens (heretter al.) §41 andre ledd eller §45 første ledd.
Partenes anførsler
Ankende parter (Fs barn) hevder at testamentet er ugyldig. F hadde vært sterkt svekket på grunn av sykdom, søvnmangel og smertestillende medisiner da hun signerte testamentet. Hun hadde derfor ikke evne til å forstå eller vurdere disposisjonen, jf. al. §41 (2). Videre hadde hun alltid vært opptatt av å holde familiens gjenstander i slekten, så dette var svært ulikt henne. F hadde tilsynelatende blitt utsatt for påvirkning av ankemotparten (Fs samboer), jf. al. §45 (1).
Ankemotparten (heretter E) motsetter seg påstandene. Han hevder at testamentet er gyldig og gir uttrykk for Fs siste vilje. Hun var testasjonsfør, jf. §41 (2). Det foreligger heller ingen form for svik eller tvang, da meningen var å sikre at E kunne starte på nytt etter hennes bortgang, jf. § 45 (1). E hadde blant annet lagt inn nesten 1700 timer arbeid i det som var en bolig de begge hadde bodd i.
Om rettsgrunnlaget:
Testators psykiske funksjonsnedsettelse – al. §41 (2)
Det følger av al. §41 (2) at en testamentarisk disposisjon kan regnes som ugyldig dersom testator på grunn av «sinnslidelse, demens, rus eller annen psykisk funksjonsnedsettelse» ikke kunne «forstå eller vurdere disposisjonen» på tidspunktet for testasjonen.
Videre må respekten for den enkeltes integritet og selvbestemmelsesrett stå sentralt ved praktiseringen av ugyldighetsregelen. Det er derfor høy terskel for at et testament kan ugyldiggjøres i saker der testators vurderingsevne betviles, jf. Prp.107 L (2017-2018. Testatoren må i tilstrekkelig grad kunne forstå rekkevidden av den konkrete disposisjonen, samt veie sentrale hensyn.
Utnyttelse av testators svakhetstilstand – al. §45 (1)
Etter al. §45 (1) er en testamentarisk disposisjon som er fremkalt ved «tvang, svik eller annen utilbørlig påvirkning», deriblant ved «misbruk av testators svakhetstilstand», ugyldig. Paragrafen fungerer som en beskyttelse mot at testator skal bli utnyttet, og det blir i denne saken lagt vesentlig vekt på vilkåret om «utilbørlig påvirkning».
Viktige momenter i vurderingen er blant annet testators mentale tilstand og alder når testamentet blir opprettet, i tillegg til testamentets innhold. I følge Rt-1991-1414 er det også av betydning om testasjonen virker naturlig eller rimelig ut fra testators tilknytning til arvingen.
Vurderingen
Når det gjelder å «forstå eller vurdere disposisjonen» hadde en overlege og en kreftsykepleier signert testamentet som vitner. De hadde videre bekreftet at F var ved sine fulle fem ved undertegnelsen. Det ble lagt avgjørende vekt på disse forklaringene, og det ble dermed lagt til grunn at det var sannsynliggjort at F hadde testasjonskompetanse etter al. §41 (2). Dette til tross for at hun hadde fått en høy dose morfin, og at hennes barn mente at hun hadde vært «helt borte vekk».
Ved vurderingen av om testator har vært utsatt for «utilbørlig påvirkning» er det av betydning om testasjonen framtrer som naturlig eller rimelig ut fra testators tilknytning til den innsatte arving, jf. Rt-1991-1414. Det ble lagt til grunn at E var en av F sine nærmeste da de hadde vært samboere i 7 år og snakket om giftemål. E hadde også solgt sin egen bolig for å bo sammen med F. Ut fra deres tilknytninger fremstår testasjonen som rimelig etter al. §45 (1). Beløpet på 1,5 millioner var heller ikke svært høyt da hele boet var bestående av 8 millioner kroner – resterende skulle gå til ankende part (Fs barn).
Lagmannsretten kom frem til at det ikke foreligger grunnlag for å tilkjenne testamentet ugyldig etter al. §§ 41 (2) eller §45 (1). Det er heller ikke grunnlag for å anvende tolkningsregelen i al. § 59
Trenger du hjelp med arv eller testament? – Kontakt oss!